Background Image
Previous Page  18-19 / 24 Next Page
Basic version Information
Show Menu
Previous Page 18-19 / 24 Next Page
Page Background

Signo

FOLK

nr 4 - 2014

side 18

Signo

FOLK

nr 4 - 2014

side 19

En fast spalte. Vi møter mennesker som jobber i Signo. Har du tips til hvem vi

burde intervjue, så ikke nøl med å si ifra til redaksjonen:

signofolk@signo.no

Signo

FOLK

Alltid beredt

Wenche Gro Siljan er lærer på Signo grunn- og

videregående skole i Andebu og er stolt av å jobbe

akkurat her. Hun er glad i både mennesker og dyr.

– Når man blir kjent, tror jeg vi liker alle.

Tekst og foto: Elisabeth Moe

V

i møter Wenche Siljan rett

etter en undervisningsøkt.

Ikke vanlig klasseroms-

teori som man

kanskje forbinder med

undervisning med kritt og tavle,

men i hønsehuset på Signogården,

som ligger noen steinkast unna selve

skolebygget. Skolen har anledning til

å bruke levende dyr i undervisningen.

– Det er mennesker med spesielle

utfordringer vi jobber med, så

det er bra vi kan nytte oss av de

unike mulighetene vi har her på

Signo i Andebu. Det er fint å kunne

samarbeide med Signo Grantoppen.

På gården kan elevene blant annet få

ansvar for egne dyr og få innblikk i

dyrestell og dyrevelferd. Her i Andebu

er vi veldig heldige som har et stort

fagmiljø som kjenner målgruppen

godt.

Alltid beredt

Wenche Siljan er ikke redd for å ta

i et tak. Flere år på rad jobbet hun

som budeie i Jotunheimen sammen

med en venninne. Hun er av den

ansvarlige sorten og liker å være i

farta. Spesialpedagogen er alltid klar

og har joggesko som arbeidsantrekk.

– Jeg må kunne snu på

femøringen, ellers kan jeg ikke jobbe

her.

– I team-arbeid, er jeg typen som

tar initiativet, jeg føler på stillheten

hvis ingen andre tar ordet. Noen må

ta ansvar, da blir det ofte meg, sier

hun med litt blandede følelser.

– Men jeg øver på å holde litt igjen

– Skal du ta bilde av meg i denne

fjøsjakka?

Vi blir enige om at den får være

med bare fordi den er så fargerik, så

la gå med møkka.

Andebu-jente

Wenche vokste opp i Andebu og bor

nå i Tønsberg. Sitt første møte med

Signo hadde hun som liten jente.

Jeg er vokst opp rett bort i

nabolaget her, sier hun, og peker ut av

vinduet fra skolen på Sukke gård.

– Vi ungene lærte oss en- og to-

håndsalfabetet fordi vi syntes det var

spennende å snakke med de døve i

bygda.

”De trenger noen nattevakter

der oppe”

Det er snart 30 år siden Wenche

begynte som nattevakt på internatet.

Utdannelse som førskolelærer og

spesialpedag tok hun i voksen alder. I

1986 hadde hun akkurat fått barn og

trengte jobb. Så var det noen som sa

de hadde behov for nattevakt i helga

på Hjemmet for Døve.

– Jeg dro opp på Sukke en torsdag.

På fredag begynte jeg åjobbe. Det

var litt sånn ”hvorfor ikke-stil” den

gangen.

Alle er velkomne

– Gleder du deg til å gå på jobb?

– Ja, jeg er veldig glad i jobben

min! Spesielt når jeg er i direkte

kontakt med elevene. Menneskesynet

til Signo er jeg veldig stolt av.

Teologien er ikke så viktig for meg,

jeg er glad for at vi ikke har en utvidet

kristen formålsparagraf, og at alle er

velkomne, uansett religion eller ikke.

Signo ser den enkelte

I utgangspunktet mener Wenche at

det er best for et barn å bo hjemme

hos mamma og pappa. Men verden er

ikke sånn for alle.

– Selv om jeg tror på enhetsskolen

og at alle har rett til tilpasset

undervisning i den offentlige skolen,

så ser vi at det ikke alltid er bra nok.

Når ungdommer begynner hos oss

i videregående, er det noen av dem

som har med seg ganske vonde

opplevelser på det å være utenfor når

de er integrert i vanlig skole. Mange

kommer hit og opplever vennskap

og kanskje finner seg en kjæreste

for første gang. De finner mening

med livet. Den kontrasten fra å stå

alene i skolegården og til den som blir

sett opp til, eller å synge solo på en

sommer- eller juleavslutning, som et

midtpunkt, der har Signo mye å bidra

med. Det er viktig med venner og

det er lettere å få i et miljø hvor man

forstår og blir forstått.

Tegnspråkmiljøet er viktigst

– Fagfolk kan man alltids få tak

i, men et tilgjengelig språkmiljø

er det ikke lett å etablere ute i

hjemkommunene. Det er ingen tvil

om at målgruppa vår er spesiell og

når det blir krevende for en elev å

fungere i miljøet vårt, ja så har vi som

fagfolk en viktig rolle som brobygger.

Vi må sørge for at elevene utvikler seg

og mestrer.

Wenche mener Signo må bli

flinkere til å gjøre seg kjent. Fordi

hun møter foreldre som sier at «hadde

vi visst om dette stedet, så hadde

vi tenkt annerledes om barnet vårt

tidligere».

”Åja, Andebu ja!”

At den unge Wenche formelig snublet

over denne store arbeidsplassen i

bygda hun vokste opp i, tenker hun

”Fagfolk kanman

alltids få tak i, men

et tegnspråkmiljø

skapes ikke med få

mennesker.”